Filmmagasinetcover_MargrethOlin_fotoMariaHustad.jpg

Hei!

Velkommen! Her finner du informasjon om filmene mine og tekster jeg har skrevet. Jeg poster jevnlig oppdateringer om nye prosjekter og ellers hva jeg måtte ha på hjertet. Du finner også kontaktinformasjon for å booke meg til foredrag. Alt godt! Margreth

That Summer Feeling

That Summer Feeling

Vet du noe om kjærlighet? Ikke det? Da vet du ikke noe om ungdom. Men jeg vet at du vet. Hvor hardt og brutalt har du ikke elsket noen du ikke kan få? Hun, som er sammen med en som er tre år eldre enn dere, du og henne. 
Dere deler pult og colaflaske og skolevei. Han får alt det andre. Han har bil, og det har ikke du. En dag skjeller du henne ut i påhør av alle andre og sier fuck, dra til helvete. Og da, da ser du at du er noe mer for henne. Og i et øyeblikk tenker du at du kan få henne. Og du vil ha henne på alle måter. Til og med en voksen sa at hun var overjordisk vakker. Men nå driter du i henne og ser etter en annen. Du vet at du aldri kan glemme. At du vil tenke på henne på den ytterste dag. Hun er den første store forelskelsen. Og ingen i verden elsker så hardt som du. Hvordan er det mulig å ha plass til å tenke på Napoleon og ordklasser? En mann som elsker, kan ikke gjøre noe annet. Det tar hele hans liv. 
Du er snart 16. Og nå er det sommer. Hun har kommet inn på en skole du ikke engang vet navnet på. Toere og treere er kastet utover papirene dine, som om de på noen måte dekker eller beskriver det du har i deg. Med lueskyggen bak, som om du var i bakvendtland, snur du deg, ser på basketbanen der du kysset henne første gangen, midt i mattetimen. Det er dagene dere skulket sammen du vil huske best. Vekten av henne gjør at du forsvinner ut i det hvite været. Deler det i to. På stien som ligger foran deg står fareskiltene og lyser tett som bjørkestammene i skogen. For ingen har fortalt deg om skuffelsen og sinnet som følger når du ikke får jobb. Det internasjonale etternavnet som minner mest om en italiensk fotballgud, åpner ingen dører. Og ingen har sett deg danse. 

Det er sommer. Barn og ungdommer har stormet ut av klasserommene. Lagt skoler øde. En rektor har pakket sammen sakene sine. Hyller og skuffer er tømt, diplomer og barnetegninger er lagt i kofferten. Han har tatt uteskoene på og lukket døra bak seg for siste gang. Tilbake ligger læreplanen og kunnskapsløftet. «Jeg kan ikke avslutte et yrkesliv med å sette nok en reform jeg ikke tror på inn i skolen. De som bestemmer ser ikke hva barna våre trenger.» Slik takket rektor for seg før han slo opp paraplyen og ble borte. 

Ulike begavelser utgjør en skoleklasse. Vi er og skal ulike ting. Skolen skal ikke være et samfunn av vinnere og tapere. A youth does not want to be looked at, he wants to be SEEN. «Ungdommene våre,» sa rektor i avskjedstalen på lærerrommet, «de venter på en fødsel. De krever av oss at vi skal være fødselshjelpere. Vi vet jo hva de skal føde! En personlighet. Dette lyset som er dem, noe individuelt. Det enkelte menneskets sjel. Dette uttrykket som møter oss i klasserommet hver dag. Dette spørsmålet. Hva gjør jeg her?» Talen til rektor ble avbrutt av skoleklokka. Det ringte inn til siste time. Siste dagen i året og elevforestilling i gymsalen. Elevene hadde skrevet alle tekstene selv. Alle tekstene og forelskelse. Om å tørre å si hvem man er og hva man kjenner. De hadde koreografert en moderne utgave av Romeo og Julie. Hiphoperne danset ballett. 

Alt kan de uttrykke. Alt vi kommer til å lengte tilbake til siden. Å, som de har skjønt det, tenkte rektor og gikk, mens de ennå skled over scenen og sang «Black and White» der inne. De har skjønt at man må kunne stå for den man er. Allerede der, 16 år gamle. Etnokidsa i drabantbyen som ser forbi hudfarge og rase og bare er sammen slik man er i den alderen. Rektor har pakket kofferten og takket for seg. 
Hvor mange har han ikke hatt inne på kontoret sitt? Og har de ikke alle spurt ham om det samme, uten at noen av dem har formulert det: Hvem er jeg? Jeg prøver å finne ut hvem jeg er! Og en gammel rektor har sett alle forsøkene. De lille skjerftene, slengbuksene, de rosa boblejakkene, skriften på doveggen, og nå sist disse luene. Varme som kalde dager møter de opp med lua på. Rektor har plastret knær og trøstet foreldre, han har ringt til politiet, beslaglagt stikkvåpen og delt ut byens sterkeste vitnemål. Han har måttet snu seg bort i en stram eim av billig parfyme.
Han har satt stjerner i boka istedenfor kryss, og snudd seg mot tavla og smilt for seg selv når bakerste elev igjen kommer for seint til timen. Den frisyren, den tar det tid å lage. Rektor snur seg og smugkikker på denne prinsen som entrer klasserommet. 
Ja visst, den overjordisk vakre jenta snur seg etter frisyren, hun som er sammen med en som er tre år eldre. Nå ber de snart begge to om å få gå på do. Og de får lov, selvfølgelig får de det.
Og mens de andre henger over mattebøkene står rektor ved vinduet og ser dette kysset på basketbanen. Rektor setter en stjerne til i boka. Det talentet der, tenker rektor når de to turtelduene står i døra, det skulle jeg gjerne hatt. Det er dette smilet gutten får fra rektor når han finner plassen sin, dette nikket, en slags samforstand. If a youth doesn't know what he is good at he doesn't know what he is good for, har rektor tagget på veggen bak skrivebordet sitt. NB! La stå. Det er de tingene som ikke lar seg reformere hvert tiår. De lar vi stå.

Sønnen din har lagt karakterboka på kjøkkenbordet. Du har sagt at du er skuffet, at det kunne vært bedre. Husk at din sønns dager, slik som dine dager, kanskje gjemmer sitt beste i noe du ikke finner bak disse tallene. Det er omsorgen han gir kameratene sine, hva han sa til rektor den siste dagen, hvor høflig han takket for seg og søkket i brystet hans over å ikke skulle komme tilbake på basketbanen, å ikke skulle sitte bak henne og se  på det gule håret som skinner selv på gråværsdager. Det er i dette din sønn viser seg. Og kanskje var du ikke engang på elevforestillingen og så ham danse. For det talentet der, bevisstheten i hver bevegelse, kontroll og forføringskunst, det har de ikke sett på skolen siden moren hans gikk der. Din sønns mor, som danser om nettene når du sover. Som ønsker at du en natt våkner, står opp og kommer ned og bare blir stående og se - se hvem hun egentlig er. 

Nå er det endelig sommer, og tida byr seg frem. Den står der i bare sommersandaler og byr deg jordbær i varme netter. Dagene uten jobb, uten skole og barnehage gir oss muligheter til å se andre sider av hverandre. Sønnen din er snart voksen, har du lagt merke til det? 

 

23.07.2005

Tekst hentet fra Margreths lørdagsspaltet i Dagbladet 2005 - 2007.  
Alle tekstene ble samlet i bokform og gitt ut under tittelen "Ingen vet hvem jeg er" på oktober forlag og kan kjøpes her.

2 + 2 = 5

2 + 2 = 5

Barndom/Childhood (2017)

Barndom/Childhood (2017)