Filmmagasinetcover_MargrethOlin_fotoMariaHustad.jpg

Hei!

Velkommen! Her finner du informasjon om filmene mine og tekster jeg har skrevet. Jeg poster jevnlig oppdateringer om nye prosjekter og ellers hva jeg måtte ha på hjertet. Du finner også kontaktinformasjon for å booke meg til foredrag. Alt godt! Margreth

Uke 7 hos Cinema Neuf dedikeres til Margreth Olin

Uke 7 hos Cinema Neuf dedikeres til Margreth Olin

Margreth vil være tilstede på visningene hele uken, få mer info på Cinema Neufs Facebookside ved å klikke her. 

Cinema Neuf skriver: "Denne uken kommer regissøren Margreth Olin på alle visningene våre for å snakke om to av sine større filmer og noen mindre kjente kortfilmer. Etter visningene blir det åpnet for spørsmål fra publikum. 

Uken dedikeres til Margreth Olin for å feire hennes 20 år lange særstilling i norsk film. Hun har profilert seg som en av vårt lands fremste dokumentarister helt siden hun debuterte med sitt skoleprosjekt I kjærleikens hus i 1997. Igjennom hennes filmer har hun bygget seg opp et navn med sitt sterke engasjement for de svakere stilte i samfunnet, og filmene har ofte en svært personlig dimensjon. I 2009 kom hennes første helaftens spillefilm, Engelen, som vant henne en Folkets Amanda-pris. Ukens tirsdagsfilm er for anledningen valgt av Olin selv, som et verk som har vært til stor inspirasjon for hennes unike filmstil."

 

Margreths tekst "Engelen" fra hennes spalte i Dagbladet
25.03.2006:

Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det.
Det er dette mjuke barnet som tar inn hele verden. Som
ikke kan lukke seg for noe. Denne følsomheten som noen
ikke vokser av seg.


Jeg vil fortelle deg om den vakreste av alle jeg kjenner.
La oss kalle henne Lea. Som alle andre barn har hun et
eget lys som omgir henne når hun leker, som smitter og
blir til smil på de ansiktene hun møter. Og hennes mor
tenker på beskyttelse, hvordan skal hun kunne beskytte
dette barnet. Det kan hun ikke. Slik hun ikke kan
beskytte seg selv. Mot slag, spark og hån. Leas mamma har
en mann. Han er ikke Leas far. Kanskje hadde alt vært
annerledes om han var det. Sannsynligvis ikke. Lea er så
liten at hun ikke klarer å åpne ytterdøren selv første
gangen hun ser mamma bli voldtatt.
En mann hun aldri skal kalle pappa slår og slår til mamma
blir helt stille, til Lea tenker at mamma sover,
nå sover mamma til det blir lyst igjen.


Solen står midt på himmelen over Oslo S. Duene letter og
blir borte i lyset. Under himmelen bader den vakreste av
alle jeg kjenner i fontena på Plata. Jeg har aldri sett
en så tynn jente, en så sterk kropp. Hun har et arr fra
brystbeinet ned i lysken og håret henger i klaser nedover
ryggen. Jeg har nettopp hentet henne på den nye
Operatomta i Bjørvika. Holdt bildøra åpen for henne så
hun kunne sette seg. Hun har sittet i forsetet med en
sprøyte i låret, hun har fortalt meg at heroin kan redde
liv. Det er her hvor Oslos storstue skal innvies, hvor
tragediene skal utspille seg på scenen, det er her under
grunnmuren at gatejentene i hovedstaden har betjent byens
menn for 400 og 500 kroner. Bakken er dekket av brukte
kondomer, fylt til randen av skam og sorg. Hjullasterne
kjører over og gjemmer byens galskap i grusen. Det er når
jeg sitter på kanten av Fontana di Trevi, for det er hva
jeg tenker når jeg ser på Lea som bader, at hun er Anita
Ekberg i Fellinis film La Dolce Vita. Det er da jeg
tenker at det er tilfeldig at jeg ikke er henne, at hun
ikke er Anita. At livet farer med oss slik det gjør. Ikke
fortell meg en gang til at gatejentene i hovedstaden har
valgt det selv. Hennes drømmer er dine drømmer – og mine
drømmer - og en gang var hun det barnet du har på fanget.


Hvor vakkert kan et menneske bli?
Det er dette mjuke punktet, dette barnet som holder mamma
i hånda når hun våkner. Etter slag, etter en fylle, etter
natten som aldri ble dag.
- Jeg er der for deg mamma, sier hun. Min venninne.
Tjuefem år senere er hun der ennå. For mamma.
Noen ganger. Når hun ikke er ute og flyr.
 

- Heroin var som å lære å fly. Det var å kaste seg
utfor, slippe taket. Knuten i brystet løste seg opp og
virkeligheten var ikke lenger virkelig. Lea er ikke bare
den vakreste, hun er også den sterkeste. Og modigste. Hun
gjør det hun må og betaler hva det koster.
Hvordan går det til at du kaller henne svak? At du dytter
på med moral og forakt og oppdragelse? Tegner en sort
strek på gata og ber henne la være å sjenere turistene.
Apartheid i Oslo. Dytter henne utfor Plata, jager henne
rundt i byen. Olav Thon lar henne ikke slippe inn i byens
kjøpesentre.

Noen turer på glattcelle til hun kommer på bedre tanker.
Eller en dom så vi kan putte henne bak lås
og slå for en lengre periode og glemme at hun finnes.
Når mennesker er så vakre at de blir syke av det. Og
samfunnet ikke kan eller vet å forstå at noen barn er der
for sine foreldre på en måte de aldri skulle. Men som de
måtte fordi de ikke kunne velge det bort. Kjærlighet kan
ikke velges bort. Og barn legger sitt kinn til sine
mødres dager. Bærer sin mor før hun selv kan gå.

Slik burde det ikke være. Men slik er det. Og samfunnet, det
er vi, må vite, vi vet så lite om det å være syk. Har du
noen gang vært syk? Har du noen gang endevendt en
leilighet fordi du trodde at det var medisiner der, som
du kanskje hadde glemt? Har du noen gang vært så syk at
du ville gjort alt for å få de medisinene du trengte?
Medisiner som noen ikke lar deg få fordi det passer seg
liksom ikke. Jeg mener; du har brukket beinet, men får
ikke gips. Du har sukkersyke, men får ikke insulin. Du
har kreft, men får ikke cellegift.

Nei, kom tilbake om noen år, når du har vært syk lenge nok,
like før du dør, da får du medisiner, kanskje, så hjertet ditt slutter å
blø. Men først skal du gjennom et helvete. Du skal sulte
og fryse og tigge og stjele, ligge med menn som ikke vet
verken hvem du er eller hvem de selv er, og så skal du
angre for at du stod i det. Livet. Det er synd om det
moderne samfunnet. Kunnskapsbristen. At vi ennå ikke vet
at noen mennesker er så vakre at de blir syke av det. Det
mykeste barnet i søskenflokken. Det ømmeste punktet i
familien. Som tok det hele inn. Men som noen glemte å
spørre, fordi ingen så; hva er det du trenger? Du trenger
vel også noe?


Hva er det gatejenter og gategutter trenger? Ikke tro at
Lea ikke har alle svarene selv. Allerede før hun var stor
nok til å åpne ytterdøren, når mamma sov, ventet hun at
noen skulle komme og banke på. Og hun ville si deg dette, uten ord:

Jeg trenger at du ser meg, ser at jeg er som deg.
Den vakreste av alle jeg kjenner er min beste venninne.
Hun har en sykdom. Den kalles narkomani.

Uten ansikt

Uten ansikt

«Jeg er redd for at den ­kraftfulle leken som kommer fra barnet selv, er truet»

«Jeg er redd for at den ­kraftfulle leken som kommer fra barnet selv, er truet»