Filmmagasinetcover_MargrethOlin_fotoMariaHustad.jpg

Hei!

Velkommen! Her finner du informasjon om filmene mine og tekster jeg har skrevet. Jeg poster jevnlig oppdateringer om nye prosjekter og ellers hva jeg måtte ha på hjertet. Du finner også kontaktinformasjon for å booke meg til foredrag. Alt godt! Margreth

Hvorfor jeg er vegetarianer

Hvorfor jeg er vegetarianer

I midten av august 2017 arrangerte Samtiden en vegansk middag på Aschehoug Forlag med 80 gjester. Jeg ble bedt om å holde en tale: Hvorfor ble jeg vegetarianer for 23 år siden? Her er talen. Jeg respekterer selvfølgelig at andre tar andre valg enn meg. Håper du respekterer mitt valg;)

HVORFOR JEG ER VEGETARIANER av Margreth Olin

Samtiden har bedt meg om å fortelle hvorfor jeg ble vegetarianer. For meg er det en fortelling som berører kultur, tradisjoner, verdier, familie, samliv og hva det innebærer å være et menneske.

En gjennomsnittlig sunnmøring spiser 75 kilo kjøtt i året. Oppvokst i Grandiosa-bygda Stranda, hvor rådhuset heter Skinkerådhuset, kunne man anta at denne grove generaliseringen passet oss alle.  Jeg har ikke spist kjøtt på 23 år. Hva skjedde?

Alle helger og ferier ble tilbrakt på familiegården til farsslekta i Oldedalen i Nordfjord, eller gården i Hornindal, der moren min vokste opp.  Onklene og tantene mine dro aldri på ferie, de hadde dyr å passe på. Dyr som ikke hadde nummer i øret, men navn, som var på beite om sommeren. Mennene på gården ble stillere enn vanlig når slaktebilen kom om høsten. De første virkelige avskjedscenene jeg ble vitne til, var mellom dyr og mennesker. Dyrenes ulike personligheter ble snakket om rundt middagsbordet på det store kjøkkenet. Om dyr ble slaktet på gården, så ble kjøttet spist, innmaten også, skinnet ble brukt, det ble kokt suppe på beina og restene ble gravd ned under epletreet, med håp om en god eplehøst. Selv om kalvene ble skilt fra moren rett etter fødsel og dyrene var der i kraft av sin nytteverdi for oss mennesker, spilte familiegården på lag med naturen.

Året jeg begynte på skolen fikk jeg mitt første dyr: Pus. Pus hadde jeg i 17 år. Vi delte pute og intime betroelser. Pus var en hunkatt, hun fikk aldri barn, jeg mente hun fikk nok kjærlighet hjemme, hun trengte ikke gå på bygda for å få det (som vi sa om folk som var utro). Da jeg ble ti år, fikk jeg en hest. Fidel het han og var bare et føll den gangen. En skinnende hvit araber mellom Sunnmørsalpene. Fidel fulgte meg i 29 år. Jeg var i stallen hver dag. En dag i uka matet jeg sølvrev. Det var en pelsfarm utenfor stallveggen. Jeg kan si noe om avvikende adferd og stresslidelser hos dyr som lever livet sitt i trange bur. Jeg var et iakttagende barn og jeg så hva det trange livet innebar. Den dagen jeg ble 16 år, fikk purkene i fjøset lammelser i rygg og bakpart. Én etter én la de seg ned. Et virus spredde seg i fjøset i løpet av noen timer. Jeg masserte griser til langt på natt og håpet i det lengste at de ville reise seg igjen, men de ble liggende. Hele flokken ble nødslaktet. Hjemme påstod de at ingen hadde luktet så mye gris i slekta noen gang, da jeg kom hjem til bursdagskake langt etter leggetid.

Parallelt med dette, hver dag i min oppvekst, var jeg plaget av magesmerter. Nerver, sa legen. Ingen tenkte på hva jeg spiste og drakk. Kjøtt, eller noe med kjøtt, seks dager i uka. Melk som tørstedrikk.

19 år gammel flyttet jeg hjemmefra. Fidel ble med. Jeg begynte å studere, satt på lesesalen og lengtet hjem. Hjemlengselen tok meg tilbake til Stranda da jeg skulle lage eksamensfilm. I Kjærleikens Hus ble filmet på Ringstad Farming, et destruksjonsanlegg som tok imot slakteavfall, dessuten katter og hunder som lå på trappa når arbeiderne kom på jobb om morgenen de siste dagene før ferien. Knusemaskinene ute i hallen malte møysommelig, til en skjærende lyd og forferdelig stank fra alt som ble kastet opp i dem.  «Solide saker», sa de ansatte om maskinene. De var produsert av det tyske selskapet Krupp og utviklet etter andre verdenskrig. Innvoller, hele kadavre i ferd med å råtne; sel, kjæledyr, ulike dyr som hadde omkommet av sykdom eller skade oppe på fjellet – alt ble knust, malt og kokt. I den andre enden kom det ut beinmjøl og fett, som ble brukt i kraftfôr til gris og fjørfe. Tilbakeføring av slakteavfall i næringskjeden var den direkte årsaken til utviklingen av kugalskap i England, ble det meg fortalt av arbeiderne på anlegget. Derfor ble ikke kraftfôret gitt til storfe i Norge. Bare til svin og fjørfe. I dag sorteres avfallet. Fettet havner i to kategorier. I den første kategorien inngår blant annet hjerner og ryggmarg, og skal ikke brukes i fôr. Dette såkalte risikoavfallet benyttes for eksempel i fremstillingen av sement eller selges til utlandet, der det blir brukt i biodiesel. Den andre kategorien er veterinærgodkjent og brukes fortsatt til dyrefôr for svin og fjørfe. Beinmjølet er en viktig ingrediens i fôret til kjæledyrene våre.

Min første film handlet om maten dyrene spiste, og dermed hva vi mennesker fikk i oss. Etter dette begynte jeg å se dokumentarfilmer og lese meg opp på industrialiseringen av husdyrhold. Jeg sluttet å spise kjøtt og magesmertene ble borte.

Nære, kjære og perifere var enige om én ting: Å ha en veggis i omgangskretsen var plagsomt! Hva skulle de servere meg om jeg kom på besøk? Kunne jeg ta ansvar for egen mat? Det kunne jeg selvfølgelig. Jeg ble den urealistiske idealisten.

Men hva er realiteten? Og hvem forholder seg til den? For å spise billige burgere og kjøtt velger folk å se bort fra det faktum at moderne dyrehold påfører mennesker sykdom og ødelegger miljøet, og man lukker øynene for dyrenes lidelser. Familiegården er i mange land byttet ut med store fabrikkanlegg, hvor levende dyr blir fratatt bevegelsesmulighet, frarøvet sitt naturlige miljø (slik at mange dyr blir syke), utsettes for utstrakt bruk av antibiotika og genetisk manipulasjon.

Kjøttindustrien er en av de to–tre topp miljøverstingene i verden i dag. Kan man i dag spise kjøtt og kalle seg miljøverner?

På grunn av ønsket om mest mulig kortsiktig profitt, jobber det industrialiserte landbruket mot naturen. Globale konsekvenser er klimaendringer, luftforurensning, vannmangel, vannforurensning, tap av biologisk mangfold. Dyrene skal vokse raskest mulig, så de kan slaktes og omsettes til penger. I møte med fraværet av dyrevelferden i fabrikkanleggene måtte jeg spørre meg selv: Hvor mye lidelse er jeg villig til å akseptere for at mat skal koste lite? Mitt svar var klart: Ingen!

Jeg har vært nok sammen med dyr til å vite hvem de er. Vi vet når dyr lider, det kan ses, det kan høres og det kan kjennes. For meg er dyr enkeltindivider, med egenverdi. For meg har dyr rettigheter i henhold til sine behov, uavhengig av art, rase, kjønn, alder og status i våre menneskeliv.

I løpet av livet har jeg skrevet noen lister. Jeg liker lister. Kjærestene mine har fått postkort fra reiser, brev til bursdager og jul. Med lister. Noen lister har omhandlet dem, i et forsøk på å si hvem de er, for meg. Her er en slik liste:

Du er:

klok

morsom

fandenivoldsk

trygg

sterk

følsom

smågal

arbeidsom

leken

vill og vakker

modig på dine beste dager

lur

rask

snill

kosesyk

lojal

Du er min beste venn!

 

Dette er ikke en liste til Roy, Thomas eller Per. Det er en liste som beskriver Fidel, som fulgte meg fra jeg var 10 til jeg ble 39. Fortsatt den lengste relasjonen jeg har hatt.

Jeg er vegetarianer. Maria, min eldste datter, er veganer. Da jeg ble spurt om å holde denne talen, sa hun: Mamma, av alt du har fortalt meg, er det historien om da du dro på slakteriet som har gjort mest inntrykk. Her er den:

Han var svart. En av de klokeste jeg har møtt. Han beveget seg med verdighet, selv om beina var utslitt. En av de virkelige store galoppørene. Han hadde vunnet løp i mange land, reist i flere kontinenter. Han hadde tjent de store pengene til sine eiere. En løpsmaskin ville kanskje noen si. Men han var ingen maskin. Han var en blendende vakker hingst, omsorgsfull i sitt møte med hoppene han skulle bedekke. Han ble liksom aldri ferdig, han virkelig elsket med dem. Han var aldri farlig for oss stalljentene. Han hadde opplevd og reist mer enn de fleste som var innom den stallen. Den dagen han ikke var fruktbar lenger, ikke hadde nytteverdi for eierne, ble det min oppgave å leie ham til slakteriet. Han stolte på meg. Og jeg på ham. Så jeg var ikke redd da jeg leide ham ut av hestebilen foran Ole Ringdal Slakterier på Hellesylt. Jeg var knust. Jeg var 17 år. Og jeg hadde ikke penger til å kjøpe ham en verdig alderdom. Jeg holdt i leietauet og la hånden på manken hans, jeg tenkte at det var bedre at var jeg som leide ham enn en han ikke kjente. Grisene stod stuet sammen. Sauer. Stanken av blod i oppspilte nesebor. Dyrenes varme pust mot alt det kalde.

Vi gikk ved siden av hverandre innover betonggulvet. De kom med kjettinger og jeg ristet på hodet. Det er ikke nødvendig, sa jeg. Hele midtgangen opp hvisket jeg til deg; dette er ikke nødvendig. Du var stivere i beina enn vanlig. Og du holdt blikket mitt. King of Troy. Den dagen ga jeg meg selv et løfte. Dyr jeg har ansvaret for, skal aldri dø på den måten.

«Spiser du ikke kjøtt? Hvorfor ikke?» spør folk meg med jevne mellomrom. «På grunn av helsa», svarer jeg som regel. Men hvis dere nå spør seriøst og kanskje lytter til svaret: For meg handler det om å gi mening til det å være et menneske.

Godhet og håp i sykepleien - med Margreth Olin

Godhet og håp i sykepleien - med Margreth Olin

2 + 2 = 5

2 + 2 = 5